Normalisering

"Maten er ikkje så viktig først når ein er mett og har nok av det, men først når ein er svolten og ikkje har mat, så er det det viktigste i verda. Nokon gonger er vi i handelsbua og der får vi mat i stappfulle hyller, og dei fleste tenkjer mindre på kven som skaffa maten, kva det krev av arbeid og deres innsats.

Men vi skulle ikkje så langt tilbake i tida før man skaffa maten sin sjølv, i alle fall på bygda. Og da var hausten avgjerande for den lange vintertiden. Maten var både graut, graut og brød. Men til jul hadde dei noko flott, noko spesielt. Og da var det mange i huset etter julefisken, dersom det ikkje har vært lett å fange fisk da.

Julefiskene bør helst være store og raude, og det var han på Hågheian. Før jul fikk han brukbart god tid og kunne da vere borte nokon dagar. Bua var kald og dagane slutta, så ein måtte kle seg godt og dytte seg inn med ullteppe og sengjetøy om nettene. Med elgskinnflakka på tømmerveggene, fulle av namn, blei det fortalt mange sorger – dei lange kveldane."

Stavanger dialekt

Stavanger dialekt

Stavanger dialekten er karakteristisk og lett å kjenne igjen for de aller fleste. Det er en rekke ting som kjennetegner stavanger dialekt.

• Man har ikke tjukk L

• LL blir utalt DL eller DD

• De har a infinitiv som f. eks kan være ”vera, beina, dondra(feit dame)”

• Dette gjelder ikke nå verb

• De personlige pronomen er i subjektsfrom entall: eg, du, han, hu og det. I flertall sier man me, dåkkår og di. I objektsform blir de personlige pronomen meg, deg, (h)an, henna og det. I objektsform sier flertall man oss, dåkkår og di.

• Svake hunnkjønnsord blir utalt med å-ending. F. eks jentå.

• Sterke hunnkjønnsord blir vanligvis også utalt med å ending.

• Man tar i bruk skarre-r og bløte konsonanter, som vil si at p-, t- og k-bokstavene blir uttalt som b, d og g. Det er dette som gjør dialekten så lett å plasere.